Remi og Luci tok turen til Sverige i helga sammen med en gjeng fra Trysil og Kongsvinger. Selv måtte jeg desverre bli hjemme. Fisket ble ikke det man på forhånd hadde håpet på, fjorårets konkurranse på Stor-Tandsjön ga jo veldig bra vekter! Vinneren i fjor, Fredrik Samuelsson, fikk hele 23kg! Årets vinner, Lars Westlund fra Sveg SFK veide inn 8913g, noe som må sies å være bra på en dag med såpass tregt fiske. Ellers gjorde flere av de norske deltagerne en bra innsats, med Ivar Borthen på 2. plass med 5916g og Tom E. Haugen på 6. plass med 4009g. Gratulerer! Remi og Luci tilbrakte mesteparten av helga i bilen, da det var ca. 60 mil hver vei opp til konkurransen. Respekt!
Resultater og bilder finnes på siden til Sveg SFK.
Her forteller Luci fra turen:
En lang skoledag tok endelig slutt da klokken slo 16:00, jeg reiste da innom Remi og plukket han opp. Vi reiste så til meg, fikk spist litt og satte kursen mot Eidskog da klokken var 17:20. 20:30 var vi fremme hos Frode og Bente på Vestmarka. Vi var naturligvis slitne, men det var ikke snakk om å slappe av. Vi tok frem utstyret og bandt litt om og ordna stikkene. Putslig var klokka 23:30 og vi fant ut at det var best å hoppe i senga, med tanke på at vi skulle opp 02:55. Må innrømme at vi var litt bekymret for at vi skulle sove så tungt at vi faktisk ikke kom til å høre alarmen. Det var ikke bare bare å sovne heller, vi gleda oss tross alt som småunger. Vi sovnet til slutt og spratt bokstavlig talt opp da alarmen ringte. Vi kasta oss i bilen og dro til Kongsvinger der vi skulle møte Tom Erling, Finn Erik og Tommy. Vi kjørte etter Kongsvinger gutta for å være sikre på å finne frem. På et blunk var vi i Trysil. Da vi skulle svinge av hovedeien i Trysil fant vi ut at det var rimelig glatt, og værre skulle det bli når vi kjørte inn i Sverige og Sälen. Det eneste vi så på de 28 mila vi kjørte frem til vannet var to boligfelt, noen jegere og møtte en bil. Vi møtte forøvrig på en liten Elg også. Da vi trodde den lange kjøreturen endelig var over, ble det enda verre. Vi svinga av hovedveien og inn på en helt grusom grusvei som jeg tipper var 4-5 Km lang.
Vi sto der klare til å gå ut på isen, noe som var helt uvandt og uvirkelig. Konkurransen begynte men det var ikke fisk å finne. Først en halvtime senere fant vi fisken. Det nappa vilt og jeg tenkte at nå skulle jeg kanskje klare å gjøre det bra til tross for en dårlig start. Men det viste seg å være langt mellom hvert hull med fisk under. Timene gikk , og da jeg kikka på klokka var det kun 2 timer som hadde gått. Da begynte jeg å bli lei og hadde kanskje ikke mer enn 2 Kg. Jeg sto på videre men fant aldri noen flere bra hull. Det var bare en fisk her og en fisk der. Remi sto også på det han klarte, men uten borr. Da isen var for tynn til å sette fast borret i, satt han det på skrått. Det gikk jo verst tenklig, borret hans endte jo på bunn.
Da konkurransen var ferdig veide vi skuffet inn den lille fangsten i hadde fått. Tok en liten prat med Raufjøringen og Trysil gutta, så satte vi kursen mot Eidskog igjen. Vi tenkte å prøve en annen vei hjem , det var 2 mil lenger men veiene så veldig fine ut på GPS kartet. Ikke langt fra vannet fikk vi beskjed om å svinge av hoved veien. Det vi da så forran oss var en isbelagt og hullete grusvei, hadde den vært kort hadde det jo vært greit, men neida den var jo 45 km lang. Det tok tid før vi endelig kom oss på en ordentlig vei. Vi kjørte så et stykke til før vi ankom Orsa, vi følte da at vi MÅTTE ha en pause. Vi var så trøtte og slitne at vi lo av ingenting og det tyder jo ikke bra, spessielt ikke for meg som kjørte. Litt frisk luft og en kald Cola hjalp oss videre på vei. Motorveiene var uendelig lange og gikk bare en vei, rett fram. Etter hvert begynte jeg å bli så sliten at trærte begynte å ligne på byggninger. Så vi gjorde det som var best, nemlig å stoppe. Vi fikk tatt litt frisk luft igjen og kjørte så videre. Vi tok en titt på GPSen og fant ut det fortsatt var hele 3 timer igjen til vi var i Eidskog. Da ble jeg nærmest kvalm av tanken på hvor langt det var igjen. Vi kom endelig til Norge igjen og kjørte inn i Kongsvinger Kommune. Da er vi snart der, tenkte jeg. Men det virket som en hel evighet før vi kom inn på motorveien. Først da klokken slo 21 var vi på Vestmarka.
Da vi voknet på søndag spiste vi frokost, tok en kaffe og kasta oss i bilen for å få unna de siste 23 mila hjem. Turen hjem gikk veldig greit og det var umenneskelig godt å komme hjem å få slappa av litt igjen. Det blir nok ikke en lignende tur igjen så lenge jeg er eneste sjåføren i bilen. Turen frem og tilbake var mer eller mindre 120 mil lang.
